Litt om Mineralvann

Mineralvann er naturens egen oppfinnelse, naturlige mineralvanns-kilder finnes en rekke steder i verden. Som gjæringsprosessen et overnaturlig fenomen. Vann fra slike kilder hadde helbredende virkning på en rekke sykdommer, brukt både inn- og utvortes. Allerede de gamle Romere var klar over dette, i våre forfedres tid vokste det opp en rekke kursteder rundt slike helsebringende kilder.

Ikke alle kilder var like helsebringende, noen inneholdt bl.a. arsenikk. Kjemikere, leger og farmasøyter var opptatt av å finne hvilke stoffer mineralvann inneholdt, og hvilken virkning de forskjellige stoffer hadde på organismen. På slutten av 1600-tallet ble innholdet av de første salter oppdaget, i løpet av det neste hundreåret fikk man stadig bedre oversikt i de forskjellige mineralvannkilders hemmeligheter.

I denne perioden greide man også å avsløre «vannets sjel», det merkelige fenomen som gjorde det sprudlende. Det som vi i dag populært kaller kullsyre, eller mer offisielt karbondioksyd (CO2).

Siden naturlige mineralvannskilder var sjeldne, opphold på steder med naturlige mineralvannskilder dyrt og distribusjonsmulighetene begrenset, var neste skritt selvsagt å forsøke å kopiere kildevannet. Teknisk ble dette mulig på slutten av 1700-tallet. Dr. Joseph Priestley oppfant en prosess som fjernet oksygen fra vannet og erstattet det med kullsyre.

Naturlig mineralvann var ikke alltid like velsmakende, det er derfor rimelig å anta at man fra de tidligste tider tilsatte smak av bær og frukt. For 200 år siden var derfor grunnlaget til stede for moderne mineralvann.

Men det tok enda hundre år før man aner konturene av en storindustri, av flere grunner. Fortsatt hadde mineralvann et visst medisinsk preg, de økonomiske forhold lå dårlig tilrette dessuten var emballasje og transport et problem. Kullsyretrykket stilte spesielle krav til flasker og kork. Flasken måtte ha jevn tykkelse i glasset, og også korken måtte kunne motstå trykket.

De mest populære søkene: